|
FRA SOFAKROKEN TIL SANDVIKSPILEN
”STOLTZEKLEIVEN” står det på
en laftet tømmerportal i Fjellveien. Det oser nylakkert
nasjonalromantikk og velbrukt treningstøy. Det
piper i stoppeklokker, pulsmålere og hva pokker
det går an å tyne tider og tall ut av etter
endte pinsler. Så legger de i vei. Hard-core bergensere
og innflyttere sprinter inn mellom løvtrærne.
Jeg er fra naturens side ikke skapt til å
bli noen Queen of Kleiva. Østfolding, kort i lortfallet
og med et par kilo for mye krever det sin kvinne å
slite seg de 300 meterne fra Fjellveien til Sandvikspilen.
Derfor venter jeg til alle tightskledde og lettbente har
kommet seg av gårde. Så venter jeg enda litt.
Kanskje dukker det opp enda flere som bør slippes
foran meg? Eller kanskje jeg bare gruer meg.
Jeg er ikke noen idrettsjente. Jeg er ikke født
med verken ski, joggesko eller noe annet de selger på
en gjennomsnittlig G-sportbutikk på beina. Mot alle
odds ble det imidlertid et par løpskåte karer
fra Gular som utgjorde den første bekjentskapskretsen
som nyinnflyttet student i Bergen. Og sånn fikk
jeg høre om Stoltzekleiven. Den tøffe stigningen
som lokker konkurranseinstinktet frem i selv den mest
innbitte sofasliter.
En god, bred sti slynger seg idyllisk forbi høstgyllene
løvtrær. Men den innbydende fasaden skjuler
Stoltzekleivens sanne jeg. Det er ikke mange svingene
som skal til før jeg hiver etter pusten og forbanner
hele den idiotiske ideen om å bygge en anretning
opp mot himmelhvelvet. Typisk bergensere! Et Babelsk Tårn
på Byens Beste. Å kalle det en TRAPP er en
overdrivelse. Det dreier seg mer om steinblokker som ligger
vilkårlig slengt oppover fjellsiden og som i tillegg
er akkurat litt for høye for min manglende lårmuskulatur.
Melkesyra skvulper og svetten siler, sekundene tikker
og tunga subber langs granitten. Halvveis sitter en gjeng
pensjonister med fjellstøvler og kaffekopp og nyter
ettermiddagssolen. Ha-ha! Det medfører i alle fall
at jeg PASSERER noen! Det går så det uler
og jeg kravler meg videre. Etter et par minutter må
jeg til min store skuffelse erkjenne at pensjonistene
haler innpå. De må ha bøttet nedpå
den siste kaffeslurken og knasket i seg litt EPO og steroider
eller ett eller annet, for de stormer forbi med ryggsekker
og nikkers og raggsokker. De gamle er eldst. Jeg prøver
å henge meg på og sjangler stivbent mot tretrappene.
Haler meg oppover rekkverket og snubler frem de siste
meterne. Passerer den grønne målstolpen på
19.04 Ny rekord!
Pulsen synker og humøret stiger. Knotten
biter og gjørma skvetter. Dette er deilig. Takk
til de gutta som bygde byens beste treningsstudio på
30-tallet! Gleden over ny pers falmer etter å ha
åpnet den lefsete loggboka og oppdaget at flertallet
hadde rukket halvveis til Rundemanen på den tiden
jeg bruker til Sandvikspilen…
Men hva for rolle spiller noen skarve minutter
når man er ruset på endorfiner og frisk luft?
Oppglødd av kveldens fysiske utskeielse tar jeg
mot til meg og melder meg på Selve Løpet.
2. oktober skal de 800-og-ett-eller-annet trinnene bestiges
med startnummer på brystet for første gang.
En solid gjeng medstudenter er trommet sammen. Min spretne
hybelvenninne og jeg har laget T-skjorter med eget slogan
anledning dagen. Statistikken tilsier at hun bruker 5
minutter mindre enn meg. ”Hvem losjerer hos Frank?
– En rund og en slank!” Så kan du gjette
hvem som er hvem. Godt løp!
Hanne C. Høgmo
(21.09.2004) |
