Maarten Boting 6. juli 1968–4. mai 2021

Av DAG GRØNNESTAD

 

Det er den tyngste kista jeg har båret. Skulle tro den var fylt av sand. Cedric slet også foran meg, det kunne jeg se av ganglaget hans. Ut kirkedøra var det så smalt at vi måtte gå sidelengs. Jeg holdt på å snuble i mine egne bein. Men det må ha vært verre for Lise og Espen som bar forrest. De hadde mistet verdens beste pappa.

Det er nesten nøyaktig ti år siden jeg møtte Maarten første gang . Det er også ti år siden han var syk. At jeg i år skulle si noen ord i bisettelsen hans, lå ikke i kortene. Møtet vårt var såpass voldsomt at vi like gjerne kunne blitt uvenner – om ikke Maarten hadde vært Maarten. 

I juni 2011 syklet vi begge for Åsane Cykle Klubb (ÅCK), og syklet Bergen-Voss med en gruppe som hadde som mål å komme til Voss på mindre enn fire og en halv time. I en sving etter Tysse, halvannen time inn i løpet, passerte jeg ham i høyre kolonne i rullen, vi dultet borti hverandre, og Maarten gikk i bakken. Han tok fire andre ryttere med seg i fallet. En av dem havnet på sykehus, fikk jeg vite senere. Men Maarten børstet støvet av seg, kom seg på sykkelen igjen og syklet alene til Voss på en nesten umulig tid, bare ti-femten minutter bak oss andre. Selv bommet jeg med fire minutter på målet, men det eneste tenkte på var om jeg hadde kuttet svingen og kommet inn i Maartens bane, eller om det var han som kom inn i min? Uansett, vi kom inn i hverandres baner.


Bergen–Voss 2011, den gang det var målgang ved meieriet. Maarten hadde syklet alene fra Tysse til Voss. Fra venstre: Lars, Marius, Erik, Dag, Maarten og Hans Martin.

Maarten kunne fullføre Bergen–Voss på under 5 timer når som helst, alene om så var. Ikke fordi han trente spesielt for det, men fordi sykkelen var transportmiddelet hans. Han logget store mengder kilometer på sykkelen i en vanlig arbeidsuke. Kanskje mest sommeren 2015 da han syklet fra Skinstø til jobb i Austrheim, 60 km hjemmefra, til sammen 120 km om dagen. Og han syklet ikke bare på jobb, men også til løp. La oss ta et eksempel på en trenings- og løpsperiode:

I april 2015 syklet han en god time (30 km) til Fana stadion, løp en halvmaraton på 1 time og 29 minutter. Så syklet han hjem igjen. I løpet av den påfølgende uken løp han 5 km i Åsanekarusellen på 19 og et halvt minutt. Selvfølgelig etter først å ha syklet til jobb og hjem igjen (40 minutter hver vei) og ha løpt hjemmefra til løpsstart. To dager seinere, lørdagen, syklet han halvannen time (eller 40 km), noe av strekningen med andre Fjellgeiter, før han løp motbakkeløpet Russarstegen opp. Så syklet han hjem igjen, og kunne totalt logge 80 km på sykkelen og 6 på beina den dagen.

Helgen etter satte han personlig rekord i Bergen City Marathon på 3 timer og 9 minutter. Et maratonløp krever normalt fire uker med restitusjon, men Maarten dro rett i bassenget. Den ettermiddagen logget han 1500 m med svømming, og neste dag syklet han med David de 100 kilometerne til Skjellanger og hjem igjen.

Det var sånn Maarten var. «Botingen var den sterkeste jeg kjente,» skrev Ørjan i minneordet sitt. «Hans innstilling til å benytte seg av sykkelen i anledninger der alle andre ville brukt bilen har jeg alltid beundret.» Men Maarten var likevel ikke først og fremst syklist. Han var mer opptatt av triatlon og fjelløping.

Han imponerte alle med sin sterke tid i ironman-triatlonen i Almere i 2012. Rett nok er Holland flatt, men med en tid under ti timer, 9 timer og 56 minutter, ville han vunnet eller kommet på andre plass i Coastman triatlon i Øygarden hvilket år som helst. Maarten hadde også sterke tider og plasseringer i Strilaman triatlon og AXTRI, men det var Norseman han drømte om. Dit kom han likevel aldri, selv ikke etter den iherdige innsatsen i Intersports liker-klikk-konkurranse i 2016.


Maarten rigger seg til for Intersports liker-klikk-konkurranse, for å skaffe seg en fribillett til Norseman i 2016. Det gikk ikke. Foto: Britt Sakariassen.

Maarten reiste med Fjellgeitene over hele Vestlandet for å løpe motbakkeløp. Han syklet naturligvis hvis han kunne, og han kunne finne på å sykle de 70 kilometerne til Mjømna i det som den gang var Sogn og Fjordane for å springe Piltevarden opp. «Det ble godt med oppvarming der gitt,» kommenterte Caroline på Strava. «Du kan kalle det en slags oppvarming, men jeg måtte løpe fort opp Pitlevarden for å bli varm igjen etter sykkelturen :-),» svarte Maarten. Dette var 19. mars, og Maarten syklet oftest i korte sykkelbukser.

I mars 2014 startet Kjetil Iden et løpskonsept som han kalte Knarvik baskerløp. Konseptet som visstnok stammer fra grenseregionen mellom Frankrike og Spania, er at løperen skal finne den raskeste veien opp på en rekke fjelltopper, og deretter tilbake til utgangspunktet. Maarten ble med på løpet i 2016, og kom oppglødd hjem til Åsane med planer for å starte et lignende løp i sitt eget fjell.

Ville han lykkes med å trekke folk til sitt eget fjelløp? Selvfølgelig ville han det. Maarten hadde masse venner både i Fjellgeitene og i ÅCK. Han var fast hjelpemannskap for løpsarrangører under motbakkeløp som Stoltzen og Løvstakken opp, og et arrangement som Åsane triatlon ville vært vanskelig å dra i land uten Maarten: Det ble regnet som et sikkert vårtegn når Maarten satte ut de gule svømmebøyene i Liavatnet. Han stilte villig opp for å dra Fjellgeit-toget til Voss, eller når en løpevenn trengte fartsholder for å sette personlig rekord på en distanse. Meg fikk han til å legge ut på maraton i 4:30-fart, noe jeg regnet som totalt vetalaust. Men det holdt!


Maarten lokket meg med på å starte Bergen City Marathon 2015 i 4:30-fart. For ham var det viktigere å løpe med venner enn å jage egne mål. Vi perset begge i dette løpet. Foto: Hanne Liland

Så da Maarten første gang inviterte til Åsane baskerløp i oktober 2016, et langt og utmattende orienteringsløp med nederlandske søtsaker og saft som premie ved målpassering og et poengsystem som var umulig å forstå, dukket folk opp fra nær og fjern for å være med. Selv om alle visste at Maarten ville vinne løpet selv, med sin overlegne kunnskap om mulige og umulige hjortestier i Åsanefjellene.

Maarten var alltid åpen for nye ting. Han dro med Morten Rane til Monsterløpet i Samnanger i 2019, «verdas einaste firathlon», der den fjerde idretten i tillegg til vanlig triatlon var 2 x 20 liter kannebæring med burpies. Og da den første SwimRunen i Bergensregionen ble arrangert i 2017, Strilaman SwimRun, var han selvfølgelig klar. En SwimRun er en lagidrett med to personer på laget, et terrengløp som i stedet for å få deltakerne til å løpe rundt vannet, vil ha dem til å svømme over det. I sko. Det er noe Maarten ville gjøre bare på gøy på vei hjem fra jobb en varm sommerdag: løpe over fjellet i speedo og svømmebriller, og svømme over alle vannene han kunne finne.


Maarten en svømmetur. Like sikkert som at Maarten var med på motbakkeløp, like sikkert måtte han ha seg et bad etterpå.

Som triatlet var Maarten en overlegen svømmer, i det minste etter våre standarder. Så jeg var overlykkelig da han ville være på lag med meg, og fant på tøysenavnet Droomteam, som er google translate til nederlandsk for «Drømmelag». Han måtte vente på meg etter hver svømmeetappe for å hale meg opp av vannet. Kanskje vi ikke var et drømmelag, men han var i hvert fall min drømmelagkamerat.

Maarten var den sterkeste, mest hjelpsomme og tøysete personen vi kjente. Men selv Maarten hadde en akilleshæl. De færreste av oss visste at det var noe annet enn hans bokstavelige akilles som plaget ham i løpet av denne siste vinteren. I dette rare koronaåret da svømmehallene var stengt, og de fleste idrettsarrangementer var avlyst, måtte selv Maarten ty til innendørssykling med Swift på skjerm, han som alltid hadde syklet utendørs, uansett årstid.

Da det ble bekreftet i februar at Askøy på langs skulle arrangeres 8. mai under strenge smitteverntiltak, var Maarten klar: «Hvis leggen min liker at jeg begynner å øke antall løpekilometere/uke har jeg veldig lyst. Håper det ikke er fulltegnet før jeg vet je kan bli klar.» Jeg var derfor litt skuffet da han ikke stilte til start, og ergret meg litt over at jeg ikke hadde hørt med ham om han kom. Dagen etter fikk jeg vite hvorfor.

«Jeg syntes av og til synd på deg,» fortalte jeg Maartens kone Britt der vi sto på den hvite grusen på kirkebakken foran Åsane gamle kirke etter at bilen hadde kjørt med kista. «Det må ha vært litt ensomt å ha en mann som var så mye ute og løp?»

«Det var medisinen hans, det,» sa hun.


«Jeg syklet hit med sykkelsko, og glemte løpeskoene hjemme,» fortalte Maarten til BT etter Ulriken opp i 2019. «Det er grus i starten, og da var det litt smertefullt å løpe. Etter det var det helt herlig å løpe barføtt.» Foto: Silje Katrine Robinson

19.05.21